22. juni 1941 ble Sovjetunionen overfalt langs en front som løp fra Nordishavet til Svartehavet. Helten fra Narvik, general Dietl, ledet det gigantiske tyske angrepets nordlige del. Ved å innta Murmansk, ishavskystens viktigste havn, skulle han avskjære de alliertes mulighet til å sende krigsmateriell inn i Sovjetunionen fra nord. Men Dietl trodde ikke på oppgaven. «Mein Führer,» hadde han innvendt: «Der oppe ser landskapet ut som det gjorde da Jorden ble skapt. Rundt Murmansk ligger det en ubeboelig sone på hundre kilometer som gir byen den samme beskyttelse som et panserskjold.» Dietl fikk rett: Murmansk ble aldri erobret. Forsøkene kostet tusener av tyske liv, enda flere fikk skudd- og frostskader. Hardt skadde måtte ut på en lang reise mot Kriegslazarett I/509, som inntok Aker sykehus i mai 1940. Boken tegner et bilde av utbyggingen av sykehuset under krigen. Bygningene presenteres, og deres tyske arkitekt, men også norske bidragsytere. De var kollaboratører, men bare utilbørlig kollaborasjon var straffverdig etter krigen. En av rettsakene gir et inntrykk av hvor vanskelig det kunne være å finne en moralsk farbar led mellom tidens motstridende hensyn. «En varig ulykke for Akers sykehus,» ble tyskerbygningene kalt i 1946. Likevel ble de stående. Dette er også historien om bygningenes etterliv som ansette rammer om viktig sykehusvirksomhet i etterkrigstiden.
