Den mytologiske titanen Prometeus stjal ilden fra de greske gudene og ga den til menneskene. Som menneskets kanskje eldste teknologi har ilden hjulpet oss å overleve, mestre våre naturomgivelser og forbedre våre liv. I dag har vår bruk av ild, i form av fossile brennstoffer, løpt løpsk, påpeker den tyske filosofen Peter Sloterdijk i dette essayet. Menneskene er i ferd med – både direkte og indirekte – å sette jorden i brann. Dersom Prometeus hadde sett nåtidens panorama av branner, bomber og overoppheting, ville han angret på sin gave. Dette er premisset for Sloterdijks essay, som i tillegg til å forbinde mytologi og miljøhistorie også trekker inn idéhistoriske perspektiver fra blant annet Karl Marx, Henri de Saint-Simon, Bruno Latour og Andreas Malm. Teksten munner ut i en rikholdig diskusjon av vår tids energipolitikk, der forfatteren går i dialog med nevnte tenkere, og kommer med provoserende innspill i diskusjonen av energipolitikkens fremtid. I sin karakteristiske syrlig-satirisk tone tegner Sloterdijk et tvetydig bilde av forholdet mellom frihet, luksusforbruk og fossile brennstoffer i vårt senmoderne samfunn, og drøfter klimakrisens historiske røtter og dypere kulturelle betydning. I norsk sammenheng er bokens ledemotiv svært aktuelt. Det norske oljeeventyret, som lenge har vært en nasjonsbyggende heltefortelling, slår sprekker. Er vi rede til å erkjenne i hvilken grad vår stadig mer effektive beherskelse av brennbare urtidsstoffer er kommet ut av kontroll?
