Bøkene i Hamsuns vandrertrilogi uttrykker vemod over alderens inntog. ?Den siste glæde? (1912) er den tredje boken om Hamsuns reflekterte vandrerskikkelse. Denne boken er mer samfunnskritisk enn de poesifylte innledende romanene. Polemikken er skarp og Hamsun lufter sin motvilje mot turistvesenet, industrialiseringen og fremmedgjøringen i en verden av materielle goder. De positive innslagene står barna for. Hamsun inspireres til ømme skildringer og vender tilbake til barndommens småborgerlige dyder; fromhet og nøysomhet, som utgjør verdigrunnlaget i hans samfunnskritiske forfatterskap.