Livet endrer seg brått for banevokterens tre barn da mora dør i spanskesyken. Faren som tidligere var en glad og utadvendt person, blir innesluttet og livsfjern. Selv om han er forståelsesfull, er han lite flink til å oppdage barnas behov i den vanskelige situasjonen. Det blir eldstejenta, 12-årige Marie, som må ta på seg ansvaret med å få dagene og livet til å gå uten store katastrofer for familien. Det er også hun som får faren tilbake til "livet" og indirekte skaffer han ei ny kone. Gjennom henne blir han kjent med Signe, stedets peneste jente, beundret av mannfolka, baksnakket av kvinnene. Dette er en vakker historie som ikke blir banal, selv om det er et velkjent klisje-tema som tas opp: morløse barn. Historien treffer hjertet uten å bli sentimental. Skildringen av forholdet mellom barna og faren og av sorg og sorgbehandling er gjort på en overbevisende måte. Maries utvikling mot ung jente er også vart og fint behandlet. Handlingen er lagt til en liten stasjonsby rundt 1920. Miljøskildringen er levende, og tidsbildet er godt og sannsynlig. Boka er velskrevet og poetisk og fin til formidling.
