I begynnelsen var mødrene

Roman  •  Oppvekst  •  Biografiske fortellinger  •  Voksne

I begynnelsen var mødrene : roman

Kjersti Ericsson

2024

Lån boka

Tilgjengelig som:

Anbefaling fra et annet bibliotek

En hyllest til mødregenerasjonen på 50-tallet og døtrene som vokste opp da

Jeg synes Ericsson skriver utrolig godt og hun er usedvanlig flink til å få med detaljer. Hun deler ting som er selvopplevd og forteller om personer som hun vokste opp med. Men boken er en memoar-roman og ikke en selvbiografi. Den viser et riktig bilde av hvordan det var å vokse opp i etterkrigstiden. Hvordan mødrene ikke fikk oppfylt sine drømmer, men la til rette for at døtrene skulle få muligheter de ikke fikk.

Boken er hyggelig lesing for personer som vokste opp på denne tiden. Samtidig tenker jeg det fint at historien ikke blir glemt, men kan fortsette å leve for yngre generasjoner. Jeg koste meg skikkelig med denne boken og håper andre vil gjøre det også.

Jeg synes Ericsson skriver utrolig godt og hun er usedvanlig flink til å få med detaljer. Hun deler ting som er selvopplevd og forteller om personer som hun vokste opp med. Men boken er en memoar-roman og ikke en selvbiografi. Den viser et riktig bilde av hvordan det var å vokse opp i etterkrigstiden. Hvordan mødrene ikke fikk oppfylt sine drømmer, men la til rette for at døtrene skulle få muligheter de ikke fikk.

Boken er hyggelig lesing for personer som vokste opp på denne tiden. Samtidig tenker jeg det fint at historien ikke blir glemt, men kan fortsette å leve for yngre generasjoner. Jeg koste meg skikkelig med denne boken og håper andre vil gjøre det også.

Om boka

  • Mødre
  • Oslo
  • Etterkrigstiden
  • Kjersti Ericsson (forfatter), 1944-
I begynnelsen var mødrene er en memoar-roman av Kjersti Ericsson. I flere av sine bøker har hun hentet stoff fra egen familiehistorie, seinest i den kritikerroste Den andre døden fra 2022. I årets roman vendes blikket mot barndommen. Fram trer et tidsbilde fra femtitallet, med mødrene som prisme. Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.

Utgaver