9. april 1940 våknet landet til okkupasjon. Meldingene om tyske tropper som erklærte norsk territorium som sitt nådde raskt Steinkjer og familien i Henning. Onkelen med kona og de tre barna deres bestemte seg for å rømme byen, og bodde sammen på slekstgården til åtteåringen i aprildagene 1940.bokk.JPG

Fløy lavt

- Jeg visste jo ikke hva krig var for noe. Da krig ble virkelighet for en åtteåring i Henning i Steinkjer hadde jeg ikke vett til å bli redd. Et par uker etter 9. april så vi bombeflya dukke ned over byen, komme opp igjen tydelig letta for last, og strøk over tunet der vi sto og glante. De fløy så lavt at de to poplene i oppkjørsla svaiet lenge etter at de hadde passert, forteller Moen.

Han kunne se at de voksne på gården var redde. Onkelen og familien bodde i et hus på Nordsia i Steinkjer. Da kvelden kom, denne Bombesøndagen, så de himmelhøye flammer, gnister og røyk over kammen på Oftenåsen. Det var en forsmak på ødeleggelsene.

- Jeg husker at onkel sykla inn til Steinkjer for å se om huset deres fortsatt sto. Han kom tilbake med dårlig nytt. Ingenting er igjen av det som var vårt, fortalte han sin kone. En familie på fem mistet alt.

Ikke glem å huske

Arne-Ragnar Moen går rundt utstillinga av krigsbøker på biblioteket. "Glem aldri 9. april" står det på en plakat. Utstillinga favner bredt, fra øyenvitneskildringer av krigsutbruddet til beretninger om heltemot og vanskelige år. Han er enig i underteksten på plakaten: "De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den." Han vil at generasjoner etter ham skal ta seg bryet med å lytte til og til å lese om hva krig gjør med mennesker

- Jeg har skrevet ned alt jeg husker fra barndommen min, blant annet fra aprildagene i 1940. Jeg husker lukta og synet og inntrykka, at jeg først ikke var redd, at jeg gjemte meg for bombeflya under en bærbusk. Jeg husker at vi egentlig skulle i barnedåp denne søndagen, men at presten ikke mente det var trygt å ha så mange mennesker samlet i kirka med bombely like i nærheten. Ungen ble senere døpt hjemme, og virket som voksen som sogneprest i Levanger. Jeg husker at jeg ble med inn til Steinkjer noen dager etter bombinga. I de fortsatt varme ruinene fant jeg noen sotete lekebiler som jeg tok med hjem. Jeg husker at jeg ikke forsto hva krig var, men at jeg fort kjente at krig er redsel og frykt.

- Jeg forsto etter hvert at bombeflya den dagen bar last som godt kunne ha havnet der vi sto. Da ble jeg redd,