I 1978 tok Gunn Bjelland fra Kvinherad med seg mann og sin sju uker gamle sønn og kjørte flyttelasset fra Oslo til nykjøpt hus på Byafossen i Steinkjer.

I dag er hun bibliotekar på Steinkjer bibliotek, det har hun vært siden 1982, og er i dag blant dem som har vært ansatt lengst på biblioteket. Hun en av dem som velger ut hvilke bøker Steinkjer biblioteks skal ha i samlinga, og har en enorm stor kunnskap om litteratur.

Hun leser vel to bøker i måneden, hører gjerne på ei lydbok når hun kjører bil, og har blitt mer og mer hekta på krim de siste åra. Ikke alle vet at Gunn også har stor kunnskap om faglitteratur – hun tok bibliotekarutdanninga si i Oslo – og var ferdig utdanna i 1975.

Her er hennes favoritter:

 

Haruki Murakami: "Sauejakten" (1993)

Romanens navnløse forteller bor i Tokyo i en leilighet stort sett uten møbler, med et nesten tomt kjøleskap og med minimal kontakt med andre mennesker. Han har et forlist ekteskap bak seg og en jobb i et reklamebyrå han finner ganske meningsløs.

Men kjedsomhetens motsetning  - eventyret - åpner seg for vår forteller. Først møter han en ung kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Så kommer han over et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og kort tid etter blir han oppsøkt av en mann som kalles Sjefen”. Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn, med forbindelse til høyrenasjonalistiske krefter. Han får den klare ordren om å finne supersauen hvis han vil leve videre. (Pax forlag)

Gunns begrunnelse: Dette var mitt Første møte med Murakamis verden, og handler i grunnen om  en ung manns reise nordover i Japan på jakt etter en sau. Språket er så godt, beskrivelsene av landskap og mennesker så god at en ser de for seg, en går på den tørre sprukne jorda med dem og leter etter en sau som kan snakke. Boka er en blanding av realisme og surrealisme, og driver deg med seg, spennende som en thriller. Romanen "Dans,dans" fra 1994 er en frittstående fortsettelse.

 

José Saramago: "En beretning om blindhet" (originaltittel:Ensaio sobre a cegueira, 1996)

Dette er en roman av den portugisiske forfatteren José Saramago. Den ble utgitt på norsk i 1996 og er en av forfatterens mest kjente romaner. Saramago mottok Nobelprisen i 1998.

En bilist stanser ved rødt lys. Da lyset skifter rikker han seg ikke. Han er blitt blind. Det første tilfellet i en ubegripelig epidemi som snart skal føre til kaos, redsel og uoverveid brutalitet. Romanen kan leses som en fabel med sterke politiske understrømmer. Det skremmende som skjer  i boka setter i gang mekanismer som raskt flår vekk dannelsens tynne ferniss. Men det finnes noen som "ser", som samler på de gode kreftene. (Den norske bokdatabasen)

Nobelprisvinneren Josè Saramago "skrev denne boken for å minne leserne om at vi forvrenger fornuften når vi ydmyker livet, at menneskets verdighet hver eneste dag fornærmes av verdens mektige, at den universelle løgnen har erstattet de pluralistiske sannheter, at mennesket sluttet å respektere seg selv da det mistet respekten for sine medskapninger". (Fra prismottakerens nobelforedrag i Stockholm, desember 1998)

Gunns begrunnelse: Fra første setning – "En bilist stanser ved rødt lys" – blir du revet med i handlingen. En må bare lese videre. Hva skjer når et helt samfunn blir rammet og lammet, i dette tilfellet av blindhet. Hvordan takler de blinde det? Hvordan takler myndighetene det?  Saramago skriver godt, du rives med og drives videre av lange setninger med komma, i stedet for punktum. Det gjør denne romanen høyst lesevennlig.

 

Timeri N. Murari: "Den talibanske cricketklubben" (2013)

Taliban prøvde å komme med i den internasjonale cricketforeningen i 2001. Rukhsana er en oppvakt 24-årig journalist, som jobber for Kabul Daily i Afghanistan. Hun har også ansvaret for sin kreftsyke mor og lillebror Jahan. En dag blir Rukhsana innkalt til ministeren for utbredelse av dyd og forebyggelse av last. Han forteller pressen at Taliban har funnet en ny vei til internasjonal anerkjennelse: Cricket! Gjennom sport skal Talibans ledelse vise at de er humane og demokratiske. De som velges ut til laget får reise til Pakistan for trening. Rukshana spilte cricket da hun studerte i Delhi, og hun bestemmer seg for å lære bort spillet til broren og alle fetterne, så de skal få sjansen til å flykte fra Afghanistan. Selv har hun en forlovede som venter på henne i USA, men dydighetsministeren har andre planer for Rukhsana.

"Den talibanske cricketklubben" er delvis basert på virkelige hendelser. (Juritzen forlag)

Gunns begrunnelse: Dette er en fin fortelling om hvordan kvinner i Afghanistan fikk det da Taliban kom til makten. Du blir både grepet og preget av hovedpersonen Rukshana, og hvordan hun prøver å finne en vei ut da myndighetene vil starte en talibansk cricketklubb.

 

Roy Jacobsen: "Hoggerne"(2005)

Da finnene brenner og rømmer den lille byen Suomussalmi før russerne kommer i november 1939, blir én mann igjen. Det er vedhoggeren Timmo Vatanen. Timmo har bodd i Suomussalmi hele livet, og kan ikke være noen andre steder. Og én mann må forsvare ruinene og gjøre de riktige tingene, om det er aldri så umulig, og om det ikke skaffer ham noen venner verken her eller der.

"Hoggerne" er en gripende eksistensiell roman om sju menn som må dra lasset sammen, om ved og varme og et par damesko, og om ordet «takk». (Cappelen Damm)

Gunns begrunnelse:  Roy Jacobsen har skrevet en fantastisk fortelling om den enfoldige vedhoggeren Timmo Vatanen som blir igjen på hjemstedet i Finland da russerne kommer i 1939. Han blir min helt. Beskrivelsen av hans naivitet og "gode hjerte", som får han og hans russiske vedhoggere gjennom utrolige hendelser,  får en til å bli oppriktig glad i ham!

 

Cormac Mccarthy: "Veien" (2008)

Boken er en dyster skildring av mennesker som er overlatt til sin egen skjebne. Etter den store katastrofen må far og sønn finne veien sørover i håp om at redningen kanskje er der ute et sted. Til fots langs veien i en utbrent post-apokalyptisk verden er ingenting sikkert, men de har hverandre. Romanen er filmatisert med Viggo Mortenson og Charlize Theron I hovedrollene.

Cormac Mccarth er en av USAs litterære veteraner, og han fikk Pulitzerprisen for denne romanen.

Gunns begrunnelse:  Handlingen i "Veien" foregår i et dystopisk, fargeløst og ødelagt landskap. Likevel er det en en vakker bok om forholdet mellom en far og en sønn som har overlevd en katastrofe. Romanen er trist på en god måte, og du blir rørt av historia om de to som vandrer med handlevogna si mot sør, der det kanskje er håp.